Amrita Mandala 

Mahasiddha Dharma 

Begrepet “mahasiddha” kan oversettes direkte til “høyt perfeksjonert vesen”, og brukes ofte av både hinduistiske og buddhistiske tradisjoner for å referere til en svært innflytelsesrik historisk gruppe selvrealiserte tantriske mestere. Det er viktig å merke seg at et klart skille mellom "buddhisme" og "hinduisme" er en relativt moderne oppfinnelse, og ville som sådan ikke blitt anerkjent av mahasiddhaene selv. Til tross for forskjeller i filosofiske synspunkter og praktisk tilnærming, med andre ord, var det eneste skillet som betydde noe for de realiserte mesterne, skillet mellom den lære som avdekker virkeligheten slik den er, og den lære som ikke gjør det. 

Amrita Mandala-metoden er en videreføring av dette synet, og vårt mål er å revitalisere de eldgamle yogaene i en moderne kontekst. Derfor kan metoden vår strengt tatt ikke kategoriseres som å tilhøre verken Buddha Dharma (buddhisme), Sanātana Dharma (hinduisme), eller noen annen etablert yogatradisjon, men representerer en unik tilnærming til meditativ praksis i seg selv. Til ære for våre åndelige forfedre kaller vi vår tilnærming Mahasiddha Dharma. 

Pragmatikk

Et sentralt trekk ved Mahasiddha Dharma er pragmatikk. At vår lære er pragmatisk betyr at dens eneste funksjon er å løse opp det eksistensielle dilemmaet; å gjøre slutt på all kronisk utilfredshet bunnet i eksistensiell forvirring. Vi tilnærmer oss derfor åndelig opplysning - ikke som et abstrakt, filosofisk, poetisk, fantastisk eller metaforisk konsept - men som et reelt og tidløst fenomen som kan oppnås av alle mennesker. 

Videre vektlegger vi førstehåndserfaring fremfor religiøs tro eller filosofisk ideologi. Hele vårt teoretiske rammeverk, inkludert våre veikart og modeller, bør derfor sees på som hypoteser som kun kan etterprøves gjennom erfaringsbasert praksis. 

For å støtte den enkelte utøvers åndelige modningsprosess fremmer vi åpenhet og transparens. Vi oppfordrer derfor alle våre utøvere til å snakke åpent og ærlig om sine åndelige erfaringer og innsikter, uten hemmelighold, mystikk eller tabu. Selv om vi har forståelse for at lærere fra andre tider og kulturer kan ha sett på hemmelighold som en nødvendighet, anser vi fraværet av åpen dialog i det moderne samfunnet som mer skadelig enn nyttig. 

Vi er derfor også i mot enhver form for sekterisme. Det er vårt syn at vi som yogiske utøvere ikke kan tillate oss å bli bergtatt av utseende og form alene, men heller søke å forstå de universelle grunnprinsippene bak de ulike åndelige tilnærmingsmetoder, og da først og fremst den direkte innsikten i virkelighetens egentlige natur.

Grunnsyn

“Teori uten praksis er tom, praksis uten teori er blind.”

-Anonym

Alle metoder, sekulære såvel som åndelige, opererer på grunnlag av et grunnleggende syn, et grunnsyn. Grunnsynet utgjør den grunnleggende måten å se på, samt å tilnærme seg et bestemt fagfelt eller kunstform. Det er, med andre ord, det teoretiske paradigmet som sikrer riktig anvendelse av den respektive metoden, både ved å utstyre utøverne med den nødvendige konseptuelle forståelsen av den respektive metoden, samt ved å fungere som en veileder for fagfeltet metoden brukes innenfor. 

Der et teoretisk rammeverk av høy kvalitet har potensial til å åpne opp nye muligheter hva angår faktiske resultater, kan et rammeverk av dårlig kvalitet legge betydelige begrensninger på enhver metode. For å kunne anvende Amrita Mandala-metoden korrekt må vi derfor først klargjøre grunnprinsippene i vår tilnærming til åndelig praksis. 

Amrita Mandala grunnsyn springer ut fra direkte erkjennelse av værens opplyste natur. Det er derfor ikke bare av et sett med læresetninger eller filosofiske antakelser, men en beskrivelse med utgangspunkt i den direkte erfaringen at virkelighetens, eller sinnets natur, til enhver tid allerede er fullkommen. Med dette menes at vårt ordinære sinn av natur er fullkomment våken, vennlig, og fredfull. 

Ettersom disse opplyste egenskapene representerer værens natur i seg selv, er de også tilstede i alt som er, og i alle levende vesener. Vårt grunnsyn kan derfor formuleres på følgende måte: “Alle vesener er av natur opplyste”. 

Amrita Baba sier,

“Det er én ting jeg ønsker å klargjøre for deg. Det er en fullkomment våken og bevisst, en fullkommen ren Buddha i deg. Det er dette som er din essens. Alle disse urenhetene som flyter på overflaten - ja, de er der foreløpig, men de vil ikke være der for alltid. Stol på det faktum at du til syvende og sist er din egen tilflukt, at du er et fullkomment opplyst og balansert vesen uten smerte og lidelse. Glem aldri det. Det er dette som er grunnsynet.”

På tvers av tidsaldre, kulturer og tradisjoner har utallige begreper blitt tatt i bruk for å peke på denne opplyste naturen. “Sannheten”, “Selvet”, “Sinnets natur”, “Den naturlige tilstand”, “Virkeligheten», «Det sanne jeg», ”Væren“, ”Altet“ «Gud», «Himmelske far», «Himmelske mor» og «Den høyeste perfeksjon» er bare et lite utvalg av navn som har blitt brukt.

Det er viktig å forstå at uansett hvor høytsvevende disse begrepene kan virke, peker de ikke på noe utenfor oss selv. De peker ikke til en transcendental størrelse, men er beskrivende for vår egen innerste identitet. Begreper som Buddha, Kristus eller Guru refererer, med andre ord, i hovedsak til den høyst gjenkjennbare følelsen av «meg-het» som er iboende i oss alle. 

Denne essensen er den delen av oss selv som ikke forandrer seg i henhold til omstendighetene.

Baba sier,

“Gjenkjenn denne grunnleggende våkenheten i deg selv, denne grunnleggende følelsen av “meg”. Ikke den “lille meg”, men det “jeg-et” du alltid har vært; den familiære følelsen av hvem jeg er - hvem DU er - som har vært tilstede gjennom hele livet. Den kjente følelsen av “meg” du hadde som barn, som ung, som ung voksen, voksen, middelaldrende, og som du har akkurat nå. Gjenkjenn den naturlige følelsen av “meg”.

“Hvis du undersøker hva denne følelsen av ”meg“ er, vil du oppdage at den rommer de tre grunnleggende egenskapene til den såkalte naturlige tilstanden: Den er (1) klar, i motsetning til uskarp eller døsig, (2) myk - ikke hard, rigid eller anspent, men fulkomment myk, varm og kjærlig - den har godhetens energi, og sist men ikke minst er den (3) stødig som fjell, fullstendig og urokkelig jordet.

“Er det ikke slik at denne familiære følelsen av ”meg“ har alle disse tre grunnleggende kjennetegnene fordi det er - i tekniske forstand - vår opplyste natur vi gjenkjenner?”

To perspektiver: Absolutt og Relativt

Grunnsynet at alle veseners grunnleggende identitet er iboende opplyst, er et uttrykk for såkalt absolutt sannhet, eller virkeligheten som den er. Dette er selve grunnlaget for tantrisk yoga (se nedenfor), og kommer, for eksempel, til uttrykk i bønnene vi avslutter våre meditasjoner med. 

Når vi synger “Den absolutte tilflukt” - «Jeg er Guru, jeg er i det Rene Land, jeg er Buddha, jeg er Dharma, jeg er Sangha.» - så vel som «Alle vesener er frie» i “Absolutt Bodhicitta”, er dette uttrykk for den absolutt sannhet. 

Fra det absolutte perspektivet finnes det nemlig ingen åndelig opplysning og ingenting som kan oppnås ettersom alle fenomeners essens – det være seg lykke eller tristhet, avslapning eller spenning, opplysning eller forvirring – erfares som iboende perfekte.

Linji Yixuan, grunnlegger av Linji Chan (Rinzai Zen) sier:

“I følge denne fjellmunkens erfaring finnes ingen Buddha, ingen sansende vesen, ingen fortid, ingen nåtid. Den som oppnår det, oppnår det umiddelbart. Ingen tid kreves, ingen øvelse, ingen realisering, ingen gevinst, ingen tap.”

På samme måte sier Sahajayoginicinta,

"Aktiviteter som er grasiøse, heroiske, skremmende, medfølende, rasende, arrogante, eiesyke og misunnelige, er alle uten unntak perfekte former for ren, selvopplyst visdom."

Slike påstander er ikke filosofiske læresetninger vi er ment å intellektuelt internalisere, ei heller akseptere på bakgrunn av blind tro. Tilnærmer vi oss de på denne måten vil de uunngåelig ende opp som hindringer for faktisk erkjennelse.

Det er likevel et ubestridelig faktum at de fleste av oss ikke opplever oss selv som iboende perfekte, ei heller at våre tanker, følelser og handlinger er fullkomment ubesudlet, alltid vennlige, etc… Og ettersom målet med åndelig praksis hverken er å undertrykke eller å fornekte de veldige reelle eksistensielle problemene vi møter i vår hverdag, må ethvert autentisk åndelig grunnsyn også inkludere det relative perspektivet, den delen av våre sinn som oppleves som forvirret eller utilfreds. 

Fra det relative perspektivet kan vi erkjenne at vi som åndelige søkere kontinuerlig søker tilflukt i Guru, Hans Rene Land, Buddha, Dharma og Sangha som våre åndelige idealer, samt uttrykke vår primære motivasjon for selv å bli fullstendig opplyste vesener gjennom å synge “måtte alle vesener være frie”. 

Bare gjennom erfaringsmessig å gjenkjenne og undersøke begge disse virkelighetsperspektivene – det absolutte og det relative synet – sette de i kontrast til hverandre, og bruke den enes klarhet til å lyse opp den andres mørke, kan vi realisere den erkjennelsen som er hinsides enhver diskriminering, det erfaringsmessige sannheten som trancenderer enhver distinksjon som “absolutt” og “relativ”. 

Tre kjennetegn ved det opplyste sinn

I Amrita Mandala introduserer vi det opplyste sinnet ved å fokusere på tre distinkte kjennetegn; (1) grunnleggende våkenhet, (2) grunnleggende levendehet, og (3) grunnleggende urokkelighet. 

Den første av disse, grunnleggende våkenhet, peker på det faktum at utgangspunktet for alle våre erfaringer er vår iboende evne til erkjennelse; vår selvbevissthet. Denne erkjennelsen må ikke forveksles med konseptuelle forestillinger som, for eksempel, "Det stille vitnet", og vi bør heller ikke falle for fristelsen til å opphøye den til noe "spesielt" som er forbeholdt noen få utvalgte. 

Vår grunnleggende våkenhet er på ingen måte adskilt fra vår vanlige hverdagserfaring, men er snarere selve erfaringens grunnlag.

I buddhistisk lære blir grunnleggende våkenhet ofte referert til som «tomhet» (Skt. shunyata). Dette fordi denne grunnleggende våkenheten ikke er en “ting”, altså noe vi kan forholde oss til som et objekt i tid og rom. 

Den har, med andre ord, ikke tingenes vanlige attributter som, for eksempel, størrelse, vekt, tetthet, farge, osv., men sammenlignes derimot ofte med en vidåpn himmel. Her er det riktignok viktig å merke seg at, i motsetning til den faktiske himmelen over oss, er vår grunnleggende våkenhet ikke en tredimensjonal størrelse. Snarere kan vi si at den er ikke-dimensjonal; fullstendig åpen og ubundet av tid og rom. 

Og det er nettopp i dette dens frigjørende kraft ligger: Når vi erkjenner vår egen grunnleggende våkenhet som alle fenomeners iboende natur - våre følelser og tanker, våre åndelige eller verdslige opplevelser og inntrykk, osv... - kan vi direkte erfare at alle disse fenomenene er uttrykk for den opplyste virkeligheten. De frigjøres, med andre ord, fra det falske selvets fragmenterte virkelighetsoppfatning, og mister dermed sin “tyngde”, sin kraft til å “fange” oss. 

Den andre egenskapen, grunnleggende levendehet eller vitalitet, peker på det faktum at erfaringen i seg selv har en iboende positivitet ved seg. I begynnelsen gjenkjennes denne levendeheten lettest i den fysiske kroppen, spesielt i området rundt hjertet, men etter hvert som vi blir bedre kjent med den, innser at den ikke er bundet til noe spesielt punkt i vår opplevelse, men inkluderer alt som erfares.

Som en grunnleggende kvalitet ved selve virkeligheten, inkluderer livsenergien seg hele væren, alle lyder, visuelle inntrykk, taktile følelser, tanker og følelser. Denne grunnleggende levendeheten er også utgangspunktet også alle de positive egenskapene til den opplyste tilstand; kjærlighet, medfølelse, vennlighet, omsorg for alle vesener, og så videre. Vi snakker ikke her om en overfladisk lykke eller ekstatiske tilstander, men om genuin livsglede. 

Sinnets tredje iboende kvalitet er grunnleggende urokkelighet. Uavhengig av om vi sitter stille eller er i bevegelse, om vi opplever få tanker eller et virrvarr av intense tankestrømmer, om vi er på et "godt sted i livet" eller et "dårlig sted i livet", forblir selve essensen av virkeligheten - erfaringen selv - uforanderlig. 

Sinnets natur er faktisk det eneste uforanderlige aspektet ved hele verden og livet. Dette betyr igjen at erkjennelsen av vår sanne natur er det eneste som kan gi varig fred og tilfredshet i hverdagen. Når vi gjenkjenner og legemliggjør vår opplyste essens, finnes det ikke lenger noe som kan bringe oss ut av fatning, ei heller sykdom, alderdom og død.

Det betingede sinn: “Selv-mekanismen” og traumereaksjoner

På den andre siden av det opplyste sinnet finner vi det forvirrede og betingede sinnet. Dette er det perspektivet som brorparten av menneskeheten gjennom historien har, og fortsetter å leve sine liv ut fra. 

Det er et faktum at de fleste av oss ikke opplever oss selv som fullkomment tilstedeværende, levende eller urokkelige. I stedet er vi ofte prisgitt våre forvirrede og lett bevegede sinn, og det nettopp fordi vi er avskåret fra erkjennelsen om vår egentlige natur.

Det betingede sinnet kan deles inn i to hovedkategorier: (1) selv-mekanismen og (2) psykiske sår eller traumer.

Selv-mekanismen utgjør den delen av sinnet som deler opp virkeligheten i henhold til “jeg” og “andre”. På bakgrunn av dette danner det grunnlaget for en kronisk følelse av separasjon og  mangel på tilhørighet og mening. Selv-mekanismen skaper seg en fortelling som underlegger seg alle erfaringer og deler dem inn i henhold til de grunnleggende kategoriene for dualistisk persepsjon; «jeg» og “ikke-jeg”

Selv-mekanismen kan forstås som å ha tre distinkte deler: (1) subjekt-selvet, (2) objekt-selv og (3) substrat-bevissthet.

Med “subjekt-selvet” menes den grunnleggende følelsen av å eksistere som en separat enhet eller entitet. Det er den grunnleggende følelsen av «meg» eller «jeg» som hele verden dreier seg rundt. I setningen "Jeg er sint", for eksempel, er subjekt-selvet "jeg-et" som visstnok lider under følelsen av sinne. Videre utgjør subjekt-selvet "tenkeren" av tanker, "føleren" av følelser og "sanseren" av de forskjellige sanseopplevelsene vi erfarer. Når folk flest blir spurt om hvor "jeg-et" befinner seg i kroppen, vil de som oftest peke på området bak øynene. 

Det er viktig å påpeke at subjekt-selvet ikke er det samme som personlighet. Vi snakker heller om en energisk spenning eller sammentrekning av sinnet som feilaktig identifiseres som vårt grunnleggende selv. Om denne spenningen forblir ustudert, vil den automatisk filtrere eller ordne alle våre opplevelser rundt seg selv, og i prosessen forvrenge vår oppfatning av oss selv, andre og verden for øvrig. 

Når den undersøkes systematisk derimot, kan dens trylletriks lett sees gjennom. Når dette skjer, og den tomme naturen til "jeg-et" tydelig erfares, skjer det er persepsjonsskifte i enhver utøvers sinn. I Amrita Mandala kaller vi dette skiftet (innledende) oppvåkning, eller åpning av den første “bhumi”. Dette markerer åpningen av “Visdommen og klarhetens vei” (se nedenfor).

For praktiske instruksjoner vedrørende oppvåkning, se “Den todelte formelen for oppvåkning” og “Veiledning til oppvåkning”.

Objekt-selv refererer til det nettverket av selviske tanker, følelser og fornemmelser som sirkulerer rundt subjekt-selvet. Vi snakker ikke om tanker, følelser og fornemmelser i seg selv, men de spesifikke tanker og følelser som bærer med seg en slags evne til sammentrekning eller anspenning av sinnet. 

Når de fleste av oss opplever å bli sint, for eksempel, opplever vi ofte at det å oppleve sinne automatisk medfører en eller flere spenninger i kropp og sinn. Vi kan oppleve å få "tunnelsyn", eller at følelsene automatisk setter i gang en lang rekke automatiske tanker og følelser som hver for seg har kraft til ytterligere å innsnevre våre erfaringsfelt. 

Oppleves den samme følelsen - i dette eksempelet sinne - ut fra det uselviske opplyste perspektivet derimot, oppleves ikke den ikke som at den har noen iboende "substans" eller kraft, men snarere et fritt og dynamisk uttrykk som spiller seg uten i fullstendig åpen romslighet, og etterlater seg derfor ikke noen spor når det først har utspilt seg.

Prosessen med å dekonstruere slike objekt-selv skjer gjennom en serie med oppvåkninger, innsikter eller persepsjonsskifter, hvor den anspente energien til tanker og følelser gradvis frigjøres. Når vi går gjennom de forskjellige lagene i vårt selviske sinn (se bhumi-modellen), beveger vi oss fra grovere manifesteringer av objekt-selv, til de mer subtile, hvorpå alle følelser, tanker og fornemmelser til slutt oppleves som tomme, som vind i luft. 

Den tredje delen av selv-mekanismen, substrat-bevissthet, refererer til subtile selviske sinnstilstander. Av de tre aspektene ved selv-mekanismen er dette definitivt den vanskeligste å identifisere, da den, i motsetning til subjekt-selv og objekt-selv, ikke fremstår som et objekt, men manifesterer seg som en slags mental “tåke” eller “sløvhet”, en slags “seighet” i sinnet. 

Et godt eksempel for å illustrere dette er fenomenet depresjon. Når en person opplever depresjon, er ikke problemet nødvendigvis sterke negative følelser, men snarere at en ikke er i stand til å fullt ut føle noe som helst. Det er, med andre ord, som om alle opplevelser omsluttes av et slør, et grått teppe, blir uskarphet. Når denne tildekningen er tilstrekkelig omfattende, mister vi altså kontakt med oss selv, med vår egen livsenergi. 

På grunn av substrat-bevissthetens flyktige natur, er ikke direkte undersøkelse alene tilstrekkelig for å dekonstruere denne delen av eksistensiell forvirring. For å dekonstruere substrat-bevissthet er vi nødt til å benytte oss av kraftigere metoder. I Amrita Mandala bruker vi tantriske teknikker til dette formålet.

For mer informasjon om våre teknikker for å dekonstruere både objekter-selv og substrat-bevissthet, se Rainbow Body Yoga.

I tillegg til selv-mekanismen, er den menneskelige tilstand også preget av traumer. I dagligtalen brukes begrepet “traume” eller “traumatisk” vanligvis om psykologiske traumer forårsaket av alvorlige hendelser. Likevel rommer begrepet et langt bredere spekter av kognitive, emosjonelle - og fysiologiske forstyrrelser med utspring fra en rekke ulike årsaker. 

Eksempler på potensielle stressfaktorer som kan forårsake eller bidra til dannelsen av traumer,er langvarig emosjonell forsømmelse og andre former for kronisk psykologisk stress, dårlig kosthold, rusmisbruk, ensomhet, og så videre. Begrepet “traume” betyr ganske enkelt “sår”, i denne forstand av en psykologisk art. 

Slike psykologiske sår er nært knyttet til den fysiske kroppen og nervesystemet (se nedenfor), og kan føre til en rekke forskjellige reaksjons - og atferdsmønstre hos mennesker. Selvsentrerthet (narsissistiske tendenser), kontrollerende atferd, tvangstanker, unngåelsesatferd, perfeksjonisme, kronisk rastløshet, dissosiasjon, manglende evne til å oppnå emosjonell kontakt med andre vesener, vanskeligheter med å regulere følelser, patologisk skam, medavhengighet, og fysisk sykdom er noen eksempler disse.

I motsetning til selv-mekanismen kan ikke traumer leges gjennom meditativ innsikt eller analytisk meditasjon alene. Snarere er vi i tillegg nødt til å roe ned psyken og nervesystemet, gjennom f.eks. å kultivere en følelse av grunnleggende trygghet, sikkerhet og kjærlighet. Dette er utgangspunktet for den delen av Amrita Mandalas lære som kalles Helbredelsen og lysets vei. 

For mer informasjon om Amrita Mandalas metode for å helbrede traumer, se Amrita Kriya Yoga.